Frank Lloyd Wright

Frank Lloyd Wright (født 1867 og død 1959) er en av de mest innflytelsesrike arkitektene fra første halvdel av 1900-tallet, og han regnes fortsatt som Amerikas mest kjente arkitekt. Han har designet mer enn 1000 prosjekter og over 500 av disse ble realisert. Han fremmet organisk arkitektur, dvs arkitektur som har samsvar med naturen. Det mest kjente eksempelet på dette er "Fallingwater" som er vist på bildet ovenfor. Alle hans verk er originalt designet, og det inkluderer kontorer, kirker, skoler, skyskrapere, hoteller og museer. Han designet også ofte møblene til bygningene sine.

Lær mer om Fallingwater her.

Eigenes kolonihage

Onsdag, 14. april, var klassen i Stavanger for å få et innblikk i hva en kolonihage er. Det var Grete som var guiden vår denne gangen også. Kolonihagen vi besøkte befinner seg på Storhaug og heter Eigenes kolonihage.

Oppgaven vår var ironisk nok ikke å se på hagene, men hyttene som hørte til. Hyttene til en kolonihage er spesielle, først og fremst fordi de ikke kan være større enn 25 kvadratmeter, men også fordi mange av dem ble bygget for lenge siden og har deretter bare blitt bygget mer og mer ut. Her skal jeg legge ut bildeeksempler på hytter som jeg syntes hadde god eller dårlig byggeskikk. Hagen var med på å bestemme dette.

God byggeskikk:

Fint hage-inngangsparti. Planter har vokst oppover søylen som gjør at det blir mer sammenheng med hytta og naturen. Den brune fargen passer fint inn til det grønne miljøet rundt. Et gjerde er også tilknyttet hytta og søylen. De grønne plantene kommer også igjen i de grønne vinduskarmene.

Her ser vi rett inn i hagen. Hagen er godt ivaretatt, noe som gjør at hytta også ser velstelt ut. Alle fargene går igjen flere steder, og grusveien på bakken skaper en kontrast til alle de mørke fargene. Alt i alt ser det ut som at hytta har blitt godt plantet ned i jorden som resten av omgivelsene.

Her ser vi hytta fra et annet ståsted hvor en kan se litt mer av hagen og framsiden på hytta. Også her ser alt veldig fint ut.

Dårlig byggeskikk:

Det første jeg legger merke til her er den rosa lekehytta som står ute i hagen. Den kunstige rosa fargen og det lyseblå taket passer ikke inn i omgivelsene. Utenom det ser det ikke ut som at hytta er en del av hagen. Den ser ut til å være nybygget, eller i hvert fall nyoppusset, og har fått noen nye vinduer som ikke passer inn i et slikt gammeldags og idyllisk strøk. Den ville sett finere ut hvis hagen også hadde vært bedre stelt. Alle plantene er viltvoksende og grusen er strødd tilfeldig utover. Ved hytta er det også et stort parti med betong hvor de sikkert skal bygge noe. Foreløpig ser dette ikke fint ut.

God byggeskikk:

Hvem skulle trodd at vi skulle finne et lite moderne hus mitt i et slikt strøk. I eksempelet over beskrev jeg hvordan den nyoppussede hytta ikke passet inn i omgivelsene. Selv om denne hytta også er veldig ny og moderne passer den likevel inn. Personlig synes jeg hagen har mye å si, for den er også veldig enkel og har ikke mye viltvoksende.

Tur til Stavanger

Onsdag 3. mars var vi på "guidet" tur i Stavanger med klassen. Vikaren vår, Grete, var guiden, og hun kunne mye om arkitekturhistorie. Vi begynte med Domkirken, og gikk videre inn i byen. Jeg må helt ærlig innrømme at jeg ikke fikk med meg like mye i begynnelsen, for jeg hadde ikke vært på skolen den dagen hun hadde lært oss om arkitekturhistorie. Men noe fikk jeg med meg, for eksempel at Stavanger sentrum er en middelalderby, og det følger ikke et rutenett slik som mange andre norske byer, det følger naturen. Jeg lærte også at vannkanten gikk særdeles mye lenger inn mot bygningene ved bryggen hvor det nå er restauranter og butikker. Vannkanten gikk helt inntill bygningene slik at det skulle være enkelt å avlaste skipene før i tiden da Stavanger var en handelsby.

Her er et bilde som illustrer hvordan vannkanten var før i tiden:


Etterpå tok vi oss en tur i GamleStavanger som er et meget vakkert område i Stavanger. Her er alle husene fredet, og det er strenge krav mot restaurering. Alle husene er hvite og noenlunde i samme stil. Gatene er også fortsatt brosteinlagte.


Til slutt var vi innom hermetikkmuseum hvor vi fikk litt gjennomgang av hvordan de lagde hermetikk og hvorfor. I bakgården til denne fabrikken ligger det et gammelt hus som de har laget om til et 1920-tallshus og 1950-tallshus. I underetasjen er stilen 1920, og i annenetasjen var stilen 1950. I dette huset kunne vi gå rundtog kikke.

Bryggen i Bergen

Da jeg var i Bergen i vinterferien, gikk jeg innom bryggen for å se på et galleri. Da jeg var der, gikk det opp for meg hvor spennende disse bygningene var. Tidligere hadde jeg bare sett dem som modeller eller på bilder, og jeg trodde ikke at en kunne gå inn i disse bygningene engang. Men det kunne vi, for mange av disse bygningene har blitt istandsatt og sikret.
Bryggen i Bergen har også en lang fortid bak seg, faktisk så har den røtter helt tilbake for 1000 år siden. Bergen ble grunnlagt i 1070, og da bryggen-området byens økonomiske sentrum. Senere ble Bergen med i det tyske Hansaforbundet, og da økte handelen, og det ble sterk økonomisk vekst. Da handelen økte, ble også Bergen brygge utbygget og forbedret. Dessverre har mye av den opprinnelige bebyggelsen blitt ødelagt i brannen i 1702, derfor er de fleste bygningene der i dag opprinnelig fra den tiden. Også i moderne tid oppstår det branner som ødelegger disse kulturminnene. I dag er det 61 fredete bygninger i Bergen brygge, og dette er bare en fjerdedel av den opprinnelig bebyggelsen. Byggetradisjonen har derimot vært den samme hele tiden, den har fulgt den europeiske byggeskikken som var felles på 1100-tallet. Går en lenger inn i bebyggelsen kan en finne steinkjellere som er fra 14- 1500-tallet.


I dag blir Bryggen i Bergen brukt til gallerier, museer og alternative butikker. Noen har også sine verksteder der, for eksempel kunstnere eller sydamer.

Bryggen i Bergen er så viktig å ta vare på, den står derfor på UNESCOs verdensarvliste.

Flere bilder kommer.

Det stygge Norge

Synes du arkitekturen i norske byer er fin? I Sandnes og Stavanger kan vi se mange store industribygg som ikke er noe vakre å se på, og som ødelegger for den idylliske gamle arkitekturen som er like i nærheten. Ikke bare i Sandnes og Stavanger finner vi eksempler på dette, men også i mange småbyer og andre storbyer i Norge, f.eks Oslo.
Jeg kom over et program i helga som går på nrk. Programmet heter Spekter, og det ga meg svaret på hvorfor arkitekturen i Norge ser ut som den gjør, selv om vi har nok av penger. Jeg vil anbefale dere å se den før den blir fjernet.

Det stygge Norge

Surrealismen

Surrealisme som kommer fra fransk og betyr overvirkelighet, er en retning innenfor kunst som oppstod i Frankrike i begynnelsen av 1900-tallet. Kunstnerne ble på denne tiden inspirert av Freuds teorier om drømmers betydning. Surrealistene/dadaistene mente at kunsten var for bundet av tradisjoner og virkelighet. De mente at kunstneren burde hente inspirasjon fra underbevisstheten og drømmene, og ikke fra noe en har sett og erfart. Surrealistene var ofte kritiske til samfunnet, men de valgte å heller beskrive drømmer og fantasier. Barndommen var viktig for dem, de søkte tilbake til den, for de mente at barn var friere til å skape.

Viktige kunstnere innenfor denne retningen er Salvador Dali og Magritte.

Salvador Dali var en spansk kunstner født 1904 og død 1989. Han er mest kjent for sine surrealistiske maleri, men han arbeidet også med andre medier, for eksempel film. Han utviklet tidlig sitt maleriske talent, og maleriene var allerede da eksentriske. På denne tiden eksperimenterte han også mye med kubisme som han fikk mye oppmerksomhet for, selv om det var tydelig at han ikke hadde utviklet full forståelse for kubismen. I 1926, rett før sin siste eksamen, ble han utvist fra skolen. Han hadde uttalt seg om at ingen lærere ved skolen hadde nok kompetanse til å eksaminere ham.

Autumn Cannibalism


Her er ett av hans bilder. Bildet viser to personer som spiser hverandre, og det forklarer tittelen. Autumn Cannibalism ble malt i 1936 da den spanske borgerkrigen begynte. Bildet symboliserer først og fremst krigens ødeleggelser. Personene er så i hverandre at vi må se nøye etter for å se hvilke kroppsdeler som tilhører hvem. Kniver og gafler blir stukket i hverandre, og hodene deres nærmest smelter sammen. De smelter sammen slik at de ikke lenger kan skilles. Salvador Dali har også andre symboler i bildet, noe han har i mange av bildene hans, og i dette bildet kan vi blant annet se et eple på hodet til mannen. For Dali betyr dette en kamp mellom far og sønn. Under mannen kan vi se et skrelt eple som symboliserer ødeleggelsen av sønnen. Et annet eksempel på symbolikk i dette bildet er kjøttbitene som ligger strødd som symboliserer døden. Det fins muligens flere åpne rom for tolkninger av dette bildet.

René Magritte var en belgisk surrealistisk kunstner født 1898 og død 1967. Han drev mye med tegning og maling, men han laget også noen skulpturer og skrifter. Magritte likte ikke de humanistiske studiene, han fikk derfor lov å fortsette med kunststudier som gikk like dårlig som de andre studiene hans. Mens han studerte kom han inn i et kunstmiljø ettersom han ble kjent med kunstnere, og hans offentlige karriere startet i 1919. Et bilde fra den første utstillingen hans, ”tre kvinner”, kunne minne om Picassos tidligere kubistiske malerier.
I perioden 1927 til 1930 da han bodde i Paris, kom han inn i det surrealistiske miljøet, og her ble han kjent med viktige surrealistiske kunstnere; blant annet Salvador Dali. Han ble også kjent med diktere, derfor skrev Magritte noen surrealistiske dikt også. Hans tanker og ideer ble også viktig for utviklingen av retningen pop-art som kom på 60-tallet.

Golconda



Golconda ble malt i 1953 av René Magritte. Bildet illustrer menn i bowler-hatter og store svarte jakker som nærmest stiger som heliumballonger opp i himmelen. I bakgrunnen kan vi se blå himmel og noen bygninger. Det er ikke sikkert det er noen spesiell mening bak de svevende mennene, men allikevel er dette bildet et godt eksempel på surrealismen. På internett leste jeg en viktig kommentar som var gitt til dette bildet av Magritte. I denne kommentaren sto det at Magritte var veldig fascinert av forførligheten i bilder. Vanligvis (sikkert mer på den tiden) tror en på det en ser; det en ser er sant, men vi er for godtroende. Magritte visste at bilder også kunne lyve. Personene i Golconda er ikke menn, det er bare bilder av menn, de må derfor ikke følge noen regler eller være realistiske. Bowlinghatter kan en se i mange av Magrittes verk.
Navnet Golconda kom fra en av hans poesivenner. Golconda er egentlig en ruinert by i India som tidligere var en rik og viktig by med diamantvirksomhet. Hvorfor han valgte å oppkalle bildet etter denne byen er jeg ikke helt sikker på, og det er også fordi jeg ikke vet så mye om hva bildet egentlig symboliserer. Men jeg kan tenke meg fram til noe som kanskje er av betydning, og det er at alle mennene på bildet er kledd i ”rikmanns-klær”, og Golconda var jo en rik by med diamantvirksomhet.

Edward Munch

Edvard Munch er en verdensberømt norsk kunstner, som spesielt kan settes under den ekspresjonistiske stilen. Vi fikk i oppgave å analysere et bilde av Munch, og da valgte jeg ”Golgata” eller ”Korsfestelsen” som det heter på norsk. Jeg valgte dette bildet på grunn av ansiktsuttrykkene til personene i bildet, og jeg håper at jeg vet mer om disse uttrykkene når jeg er ferdig.

Hva ser vi i bildet?

Først og fremst er det tydelig at bildet illustrerer en korsfestelse. Korset og den som er korsfestet befinner seg nesten i midten av bildet. I forgrunnen er det mange mennesker. Noen av dem ser mot korset, men de helt fremme ser mot oss, eller til siden. I bakgrunnen kan vi se et hav med en oval horisontlinje. Det er også noen fjell/øyer i bildet. Den ene er helt til høyre i bildet og er kuttet i rammen. Den andre er til venstre for den korsfestede personen. Den tredje er helt til venstre og blir også kuttet i rammen. Det er vanskelig å se hva den tredje egentlig er, men jeg tror det er en fjellvegg.

Menneskene som står bakerst ser ut som om de blir dratt bakover i bildet, men denne effekten kan også se ut som landskap, at det som ser ut som dratte ansikter og kropper egentlig er bakken i bakgrunnen.

I bakgrunnen består fargene av blå og mørk grønn, og i skyene er fargen rød og rosa. Personene i bildet har varme farger i ansiktet, men klærne de har på seg er sorte, blå eller brune. Helt til høyre er det noen personer som har hvite ansikter og sorte klær. Disse skiller seg litt ut i fra de andre, og har en tydelig avgrensing samtidig som de passer bra inn i komposisjonen og folkemengden. Det er så mange ansikter i bildet, at det danner et stort felt med varme farger; gul og rød, og disse fargene blir tatt opp igjen i skyene, og i den korsfestede personen. Selv om store deler av bildet har varme farger, er allikevel helhetsinntrykket kaldt og mørkt. De varme fargene skaper en kontrast til de kalde, slik at de mørke og kalde får forsterket effekt.

Farger og objekter er med på å danne det gyllne snitt i bildet, for eksempel horisontlinjen, den midterste øya/fjellet. I den store folkemengden, har Edvard også malt et tykt lag med en sort farge som skiller de fremste personene i bildet fra de andre. Myser en med øynene ser en at denne sorte skillelinja også befinner seg i det gyllne snitt. Et annet virkemiddel Edvard mest sannsynlig har brukt bevisst, er å male linjer inn mot korset. Da vi så på ”Nattverden” av Leonardo Da Vinci, så vi at alle perspektivlinjene førte inn mot øyet til Jesus. I ”Golgota” kan vi gjøre det samme. Her er det ikke perspektivlinjer vi trekker, men personer som blir dratt diagonalt inn mot korset, og hodet til den midterste personen er også formet som en trekant med spissen mot korset, og rundt hodet er det et stort mellomrom slik at linjene er tydelige.

Bildet har normalperspektiv, men den er samtidig hevet litt over bakken, for vi ser over alle personene. Perspektivet i bildet kan vi se ved hjelp av den korsfestede personen, for han er mye mindre enn de fremste personene. Utenom han, skaper også de diagonale forstrekningene av personene en illusjon av perspektiv. Vi kan også skimte at hodene bakerst i forsamlingen er mindre enn hodene framme i forsamlingen. ”Golgota” i likhet med de fleste bildene til Edvard Munch, har ikke noe realistisk fotografisk preg over seg. Alt er stilisert i stor grad, og malestrøkene er tydelige. Det er derfor ikke like lett å si noe om belysningen, men ut i fra det jeg ser, virker personene opplyst, og ellers viser himmelen tegn til at det er natt.

En dypere analyse av bildet

Det er forskjellige ansiktsuttrykk i bildet som skaper en stemning og følelse. Ansiktsuttrykket til den korsfestede virker overrasket, og blikket hans er vendt mot forsamlingen rundt. I folkemengden kan vi se både triste, sørgende ansikter, og noen som ler og smiler. De som ler og smiler får et ondskapsfullt preg over seg. Den midterste personen i folkemengden, den som er tydeligst, har et oppgitt uttrykk. I helheten vil jeg si at det er ansiktsuttrykkene som er mest med på å skape stemning i bildet. Utenom ansiktene har også fargene en viktig rolle; den mørke nattehimmelen som står i kontrast til de opplyste, varme ansiktene. Måten Munch har malt på, er også med på å skape stemning; de uklare linjene som bøyer og strekker seg. Dette er noe som gjentar seg i de fleste av maleriene hans.

En legger først merke til korset med den korsfestede, for det er plassert nesten i midten av bildet og ganske langt oppe, og bak korset er den mørke nattehimmelen som framhever den lyse kroppen som henger på korset. Det står på en måte litt opplyst for seg selv. Personene i forgrunnen blir også fort lagt merke til, for som sagt er disse også opplyst, og i teorien er det oransje som fargen en legger merke til først.

Når jeg ser på bildet, legger jeg først merke til den korsfestede, og så kikker jeg ned mot forsamlingen hvor det er blandede uttrykk, deretter legger jeg merke til uttrykket til den korsfestede. Nå begynner jeg å tenkte på hva uttrykkene betyr, og dette har jeg en liten teori om;

I følge denne siden har Edward Munch malt seg selv i dette bildet. Han er et symbol på den forlatte og utstøtte kunstneren. Uttrykkene skal kanskje symbolisere hvordan menneskene reagerer på kunsten til Munch, og hvordan de fornekter den.

Ørnulf Opdahl

Ørnulf Opdahl er en 66 år gammel maler og grafiker som regnes som en av våre beste, og bildene hans blir raskt utsolgt på markedet. I 1961 begynte han med studiene etter å ha gått yrkesskole med hovedvekt på maler- og dekorasjonskunst. Han fullførte studiene i 1965, og innen den tid hadde han allerede hatt sin første utstilling på Vestlandsutstillingen.

Gjennombruddet hans var i 1968 der han stilte ut malerier og trykk inspirert fra den undersjøiske verdenen. Stilen kunne minnes om pop-art på grunn av dens lette og lekne karakter. Dessverre fant jeg ikke noen bilder fra denne utstillingen.



I 1980 ble det en stor omvending i kunsten til Opdahl, for da ble lanskapet det sentrale i bildene, og det er det fremdeles. Før hadde mennesker og ting en større rolle i kunsten, nå er menneskene så vidt tilstede.

I de 10 årene han var i Oslo, hadde han alltid bilder av hjembyen Ålesunds landksap i hodet. Dette ble derfor hans motiv i alle bildene. Han flyttet til Godøya, som er ei øy utenfor Ålesund, i 1971 og ble raskt fascinert av landskapet rundt. Han prøvde å male det, men han klarte aldri å fange den rette stemningen. Det tok mange år før han fant den rette teknikken. De fleste ser tydelig at det er vestlandsk, og i alle fall nordisk naturpreget, og klarer å kjenne igjen stemningen

Teknikk:
Når han maler, bruker han røffe teknikker. Han fikk en kommentar en gang om at bildene hans var naturen i seg selv, og denne beskrivelsen syntes han passet veldig bra. Han legger gjerne et tykt lag med maling, og deretter bearbeider han dette; tørker, skraper og han bruker forskjellige redskaper. I tillegg bruker han også egg når han maler, og da bruker han både eggeplommen og eggehviten. For å se hvordan han gjør dette kan du klikke inn på denne linken som fører deg til en dokumentar av Ørnulf Opdahl: Dokumentar
I denne dokumentaren ser en også at han maler flere bilder av gangen, spesielt de små kvadratiske. Dette gjør han for å skape en større sammenheng mellom bildene hans.
Hva vil han med bildene?
Uttrykket i bildene er veldig sentralt, for Ørnulf Opdahl er ikke ute etter å provosere eller frembringe et annet slags budskap. Ørnulf Opdahl er heller ikke opptatt av at bildene hans skal se fotografiske ut, han vil bare uttrykke naturens nærvær og stemning. Dette kan vi se tydeligere og tydeligere for hvert år, for han abstraherer mer og mer som tiden går. I de nyere bildene ser vi at motivet er sterkt abstrahert, men allikevel kan vi forstå hva det er, og stemningen er der. Som for eksempel i dette bildet:
Ørnulf Opdahl sier han gjerne skulle malt abstrakt hele tiden, men i Sunnmøre er det nemlig slik at naturen abstraherer seg selv. For eksempel når det bygger opp til storm, og skyene samler seg rundt fjelltoppen.

For å se litt nærmere på stemningen Opdahl skaper i bildene, kan vi se på det samme bildet både lite og stort. Når en ser det som lite kan en se at det nesten ser ut som et fotografi, men når en ser det som stort, ser en med en gang malestrøkene. Her er et par eksempel. En kan se det enda sterkere i det andre eksempelet.

Ørnulf Opdahls malerier bærer preg av romantikken. Vi kan se at han tydelig har hentet inspirasjon fra maleren Turner. Vi kan også se at han har blitt inspirert av barokkens store kunstner; Rembrandt.

Utenom landskapet har han også deltatt som toktkunstner i et MAR-ECOprosjekt i 2004 ved navnet "Dypere enn lyset". I denne utstillingen stilte han ut bilder av dyr fra den undersjøiske verdenen, blant annet en blekksprut som han malte i dens eget blekk.